Omtaler

Adresseavisen

Adresseavisen 2. mai 1990
Monumental Poesi.

Wk-Svart-IMG_1800Utstillinger
I Kunstindustrimuseets utstillingssal henger 16 tekstier av Anne Sæland.- Store rektangulære tepper – de fleste mørke – sorte. Helhetsinntrykket har noe høytidelig over seg. Som å komme inn i en helligdom.
Anne Sæland har over 20 års fartstid bak seg som tekstilkunstner. Og i de senere årene har hennes tepper – enten de har vært laget i sirlig oppklippet plast, eller dunkelsort selskinn, vært blant de dominerende arbeidene på Høstutstilligen.

Det er gledelig at hun nå har tatt spranget til å •vise seg alene.
Dette er en kunstner som vet å økonomisere med virkemidlene. Til tider er hun nesten asketisk, som i teppet Portal (innkjøpt av Bergen Bllledgalleri). Her opererer hun med små kontraster: sort stoff/dunkel pels, pelsstykkenes forskjellige retninger, rektangulære, sorte flater/sorte flater brodert med sirlige hvite prikker. Resultatet er majestetisk.

Nesten alle teppene domineres av de rektangulære sorte eller dunkle flatene satt opp mot hverandre. Oppmyket av broderte prikker eller streker i sort eller hvitt. I noen arbeider fører hun inn ovale former skåret ut i pels og montert på stoffet, eller pelsen gjennombrutt av de samme formene. Enkelte ganger innfører hun andre elementer som heftige stoffer i rødt grønt eller lurex. Som hemmelighetsfulle glimt og antydninger. Alle elementer i teppene er sydd sammen, brodert, applikert med kjærlig, nennsom hånd. Man aner lidenskapen som ligger skjult i den beherskete språkbruken: kjærlighetens respekt for materialenes egenart. Deres iboende meldingsverdi.
Anne Sæland benytter seg av vakre materialer og vakkert håndverk. Så vakkert at det kunne blitt for mye for tilskueren å gripe. Men det er da Sæland viser sin mesterklo: for eksempel Toccata, et teppe hvor materialer, farger, et vell av skjønnhet holdes på plass av en komposisjon lett klossete i disharmoni til det vakre. En disharmoni som gir den nødvendige kontrasten, gir bismaken i munnen.
Som sådan er utstillingen et Iærestykke i hvordan man forfølger materialer og ideer. Hvordan man kan uttrykke både poesi og monumentalitet, lage en bydende hvisken. Det er å håpe at kunststudenter av ymse slag tar seg tid til å studere utstillingen.

For publikum vil nok det oppleve Sælands rolige, men dirrende skjønnhet, bli et minne for livet.

Elisabeth Haarr

Anmeldelse BT

HØSTVERK Øystein Hauge i Bergens Tidende. Separatutstilling i Bergens Kunstforening 1996

Tekstilkunst med hjemlengsel

Wk-Arktis-1-20-10-06Kall meg subjektiv, enøyet, fordomsfull eller usaklig, valget er fritt, men jeg klarer vanskelig å fri meg fra forestillingen om norsk tekstilkunst som noe vakkert, varmt og dekorativt. Vevgleder har fulgt vår arktiske naturrytme i uminnelige tider. Høstverk.

Denne skjønnhetstrangen hefter spesielt ved de arbeidene som nå presenteres i Bergens Kunstforening. Tre tekstilkunstnere med tre høyst forskjellige måter å uttrykke seg på: Sissel Blystad er komponisten med sans for rytmer, fargeklanger og abstrakt ornamental dekor. Komposisjoner uttenkt med tastatur og mus, men likefullt med spor etter plutselige utbrudd av inspirasjon. Slike overskuddsøyeblikk dukker også opp i Anne Sælands tekstiltekniske undersøkelser, men her er det forskeren som holder trådene. Lappeteppet «Arktis II» er en monumental estetisk oppdagelsesreise iselskinnets nyanser og sjatteringer. En kunstekspedisjon i polområdene på en flat klode. Sissel Calmeyers arbeidsmetode fører oss bort fra flaten og ut fra veggen. Romlige tekstiler i spøkelseshvitt folder seg som bløte skulpturer i utstillingssalen og skaper underlige lys- og skyggevirkninger. Men tro om det ikke finnes en mental renning et sted innerst i enhver hjerne som intuitivt sanser all vev som noe frydefullt?

Det anger av noe urmoderne på denne utstillingen. Og noe urmoderlig. Midt blant arbeider av mer eller mindre abstrakte maleriske og skulpturelle tekstiluttrykk, med tråder tilbake til avantgardekunsten ved århundrets begynnelse, er vi likevel nær urmoderen. Hun som behandlet råstoffet i alle ledd, farget og bleket, samlet, sydde og vevde. Og hun som ikke lot seg målbinde av alle dem som hårdnakket insisterte på en tekstilkunst i krise. For tro det eller ei, for dette er kunst som sliter med alvorlige statusproblemer på dagens internasjonale kunstscene. Siden midt på sekstitallet har tekstilkunstnere innenfor en vid skala av uttrykksmåter forgjeves forsøkt å fri seg fra sin tradisjonelle brukskunst- og dekorfunksjon i retning av noe mer personlig og ekspressivt. Forsøket toppet seg i den såkalte fiberkunst-bevegelsen ti år seinere. Veven raknet, og ut tøt det hauger av syntetmaterialer i form av industriavfall, nylontau, kabler og plastremser – en husflid på syre.

Utstillingen i kunstforeningen er interessant fordi den viser oss hvor tekstilkunstnerne gikk da orgien var over. Tilbake er en sterk, uavhengig og estetisk akseptabel kunstform. Teoretiske kunnskaper kombinert med en disiplinert tekstil praksis, sobert presentert av tre pionerer.

Anmeldt av
Øystein Hauge

Katalogforord Haakestad

Jorunn Haakestad: Til separatutstillingene i Tromsø 2005 og Kristiansand 2007

Katalogforord/preface av Jounn Haakestad

INTRODUKSJON TIL ANNE SÆLANDS BILLEDTEPPER

Det er 20 år siden tekstilkunstner Anne Sæland oppsøkte shippingfirmaet G.C. Riebers lager på Laksevåg i Bergen. G.C. Rieber hadde den gangen flere fangstskuter og drev aktiv selfangst langs norskekysten og i Nordishavet. Firmaet handlet også selhuder fra andre fangstskuter. I lagerbygget på Laksevåg lå store hauger med selskinn, glinsende, blankt naturskinn og selhuder innfarget i mange farger. Skinnet var produsert til eksport, men salget gikk dårlig i perioder og da Anne Sæland oppsøkte lageret, var det selskinn i mengder hun møtte. Dette var i tiden før selfangstkontrollør Odd Lindberg sendte ut sine varselrop om brutale fangstmetoder og før internasjonale filmdivaer hadde gjort selfangst til tema i en kjendisdrevet og medieskapt miljøpolitikk. Tekstilkunstner Anne Sæland var på sin side ute i helt andre ærender. Hun hadde arbeidet med tekstil billedkunst i en årrekke. Inntil da hadde hun brukt tradisjonelle tekstile materialer og tradisjonelle teknikker. Riktignok hadde hun eksperimentert med plastfloss og nylon, men nå var hun på utkikk etter å se tekstile og billedmessige kvaliteter også i andre materialer. Tekstil hadde erobret en posisjon som billedkunst og fagfeltet var selvsikkert og i ekspansjon. Nye teknikker, nye metoder og et mangfold av materialer var erobret av tekstilkunsten som hadde gjort nyhetene til sine. Tekstilkunstner Anne Sæland ble umiddelbart betatt av selskinnets overflate, pelsens tekstur og hudens tekstile kvaliteter. Selhuden passet hennes måte å uttrykke seg på, og året etter det første besøket hos G. C. Rieber hadde hun ferdigstilt sitt første tekstile selskinnsbilledteppe: et tekstilarbeid som altså ikke var utført i tekstil, men i selskinn.

SKIMMER
Wk-23x23-A-IMG_1875Vi ser en egen glans når vi betrakter selskinn i lys av materialspesifikke egenskaper. Selve overflaten glitrer og har et litt spisst lys i seg som kan minne om is. Samtidig har overflaten en egen mykhet og visuell dybde som skapes av den tynne, men svært tette pelsen. Pelsen på sin side reflekterer lyset forskjellig etter pelshårets lengde og retning. Det er da også disse egenskapene som inspirerer Anne Sæland i hennes arbeid og som bærer uttrykket fram.
”Skimmer” er tittelen på et av hovedverkene på denne utstillingen. Teppet er fra 2001 og det måler nær 2×2 meter. Arbeidet er et typisk eksempel på Anne Sælands kunstneriske metode. Komposisjonen er satt sammen av mange små elementer, som her, hvor hun har skåret til skinnet i små kvadratiske stykker. Disse stykkene eller lappene har hun så montert sammen igjen. Hun syr teppene sammen for hånd, med små kastesting på vrangen. Dette er ikke noe vi kan se når vi betrakter teppet, men når vi vet dette og har sett de tusen små stingene som teppet også består av, utvider det perspektivet og plasserer arbeidet tydelig i en tekstil- og kvinnerelatert sammenheng. Metoden gjør uttrykket mykere og mer bevegelig enn om det var montert sammen med maskinsøm.

Sammensetningen av likeartede elementer i rytmisk gjentakelse gir uttrykket et visst minimalistisk preg. Også de i noen sammenhenger nesten ensfargete flatene trekker i den retningen. Metoden med likeartede former som gjentas i serier, finner vi nok et eksempel på i arbeidet ”Foreløpig uten tittel” fra 2004. Her er 24 nær identiske kvadrater montert sammen til en helhet. De 24 kvadratene er på sin side identisk bygget opp av fem elementer. De kan minne om den amerikanske minimalistiske objektkunstneren Donald Jodds serielle oppstilling av kuber. Jodd er kjent som en av minimal arts viktigste aktører, og hans kunst kjennetegnes av serielt framstilte objekter. Ved en maskinmessig overflate og industriell produksjon har han ønsket å tømme kunstverket for et personlig innhold. Under mottoet ”Et omriss, et volum, en farge, en overflate er noe i seg selv” har Jodd søkt å skape en helt konkret kunst. Denne håndfaste, materialbaserte konkrete innstillingen til kunstobjektet gjenfinner vi hos Anne Sæland. Også i hennes arbeider finnes en insistering på at materialet, formen og overflaten er noe i seg selv. At hun ikke viser oss de små kastestingene som holder arbeidene sammen, kan forståes i en slik kontekst. Håndens arbeider og slik sett håndverksaspektet ved kunstverket, kommer ikke fram i uttrykket. Slik anonymiseres framstillingsmåten ved at vi ikke kan se spor etter den, og slik ledes vi som betraktere til å konsentrere oss om kunstverkets formalestetiske sider hvor tekstur, glans, volum, farge og flate er bærende elementer. Betraktet i dette perspektivet, er det de minimalistiske og på sitt vis asketiske og strenge aspektene ved billedteppene som trer fram. Det hviler en behersket ro og disiplin over uttrykket, og i arbeidet ”Skimmer” er den lyse glansen i selskinnets naturlige farger et hovedelement i uttrykket.

PERLER, BLONDER OG BLÅ MESSE
Wk-Blå-skyggeAnne Sæland har sin kunstneriske forankring i den klassiske modernismen. Det har knyttet henne til et sett av regler i kunstens verden som har som forutsetning at kunstverket viser til seg selv. Hennes hovedmål har vært å arbeide fram et billedspråk hvor de verkinterne, formale elementene bærer uttrykket. Derfor har hun ment at tekstil som et kjønnet materiale og som en tradisjonell kvinnesyssel ikke har vært relevante referanser for henne. Heller ikke har hun vært opptatt av de etnologiske og fremmedkulturelle aspekter ved selhud og selskinn som materiale. Det betyr at hun i utgangspunktet ikke har vært opptatt av at arbeidene hennes skulle forholde seg til en verkekstern virkelighet. Likevel vil jeg hevde at det er mønster og rytme slik vi finner i tradisjonell tekstilkunst som dominerer hovedinntrykket. Både materialet og komposisjonen er så flerstemt og har så mange referanser til en verden utenfor billedkunsten, at inntrykket av det reduserte forsvinner. For ser vi nærmere på de teknikkene hun bruker for å bygge opp flaten, finner vi metoder og teknikker som er alminnelige i en tradisjonell, folkelig tekstilkunst. I denne tradisjonen har knapphet og gjenbruk ført utøverne til konstruksjonsmetoder som består av å føye mange små elementer sammen for slik å bygge opp store og rike komposisjoner. Også andre kunstnere har arbeidet på denne måten.

Materialknapphet under 2. verdenskrig gjorde at Synnøve Anker Aurdal brukte gamle, blekede åklær, ulltepper, ullundertøy og gamle dresser i sine billedtepper. Anker Aurdal sa selv at hun opplevde dette arbeidet som å male med tråd. I dag er det tospannet Løvås & Wagle som på høyt kunstnerisk nivå viderefører den tekstile lappeteknikken. Deres verk ”Shimmer” fra 1999 består av ulltepper overstrødd med kvinnelige nylonstrømper i en løs og uvøren veveteknikk. Det er kanskje ikke en tilfeldighet at titlene her er de samme, for også Løvås & Wagle framhever de formalestetiske virkningene av materialet. Men som kunsthistoriker og fortolker er det vanskelig å overse at de fleste nylonstrømpene er rødstrømper. Og når Anne Sæland kombinerer selskinnsstrukturer med perlebroderi i repeterende mønstre, eller legger på en flik av oldemors blondeduk over røff selhud, er det tilsvarende vanskelig å ikke sette arbeidene inn i en kvinnekulturell kontekst. I denne konteksten blir selskinnet natur og blonder, og perler blir tegn på en kvinnekultur. Tilsvarende er det rimelig å tolke arbeidet ”Blå messe” som en hyllest til den arktiske naturen og den kulturen som har transformert selhuder til kunsthåndverk av ypperste merke.

ARKTISK BLÅ
Wk-Arktis-blåEt annet hovedverk er teppet som har gitt tittel til hele utstillingen. ”Arktisk blå” måler 140x120cm og er fra 2004. Metodisk arbeider Anne Sæland på tilsvarende måte som vi så i ”Skimmer”, men her er modulene rektangulære. Alle skinnlappene er imidlertid også her like store. Variasjonene finner vi i måten de reflekterer lyset på og i fargenes valører i blått og svart. Tittelen gir umiddelbare assosiasjoner til det blåsvarte lyset som vi forbinder med det høye nord, hvor dager uten sol er badet i et himmelblått skimmer fra et landskap av hav og is. På en måte står vi her overfor et landskapsmotiv eller et naturbilde. I alle fall peker tittelen i den retningen. Anne Sæland har her tatt skrittet bort fra en understreking av formale og materialspesifikke egenskaper ved arbeidet. Gjennom tittelen har hun gitt arbeidet en geografisk tilhørighet, så å si. Og for oss, som tilskuere, åpnes nye tolkningsmuligheter når selskinnet på et vis er plassert i en sammenheng hvor det med en viss rett kan sies å høre hjemme. Denne tilhørigheten kan forstås som både kultur og natur. For det er i de arktiske områdene selen ikke bare lever, men hvor den også har vært benyttet i en stedsspesifikk håndverks – og bruksproduksjon.

MATERIALETS HISTORIE
Etter som årene har gått har tyngepunktet for Anne Sælands interesser i selskinn som billedmessig materiale forskjøvet seg. Hun startet med å se på selskinn ut fra et formalt perspektiv. Det var skinnets tekstile egenskaper og kvaliteter som fascinerte henne og som motiverte billeduttrykket. Og fremdeles er det disse prinsippene hun bygger sine komposisjoner på. Men i de nyere arbeidene kan vi også ane en ny innstilling til selskinn som materiale. For selskinn er ikke et hvilket som helst ”produkt”. Selen – og skinnet – inngår i en geografisk og kulturell sammenheng hvor det å leve nær naturen på en enkel måte betyr å leve av den. Ved å kalle utstillingen Arktisk blå ønsker hun å rette oppmerksomheten mot nord og mot det folket som bor opp mot de arktiske områdene. Inuittenes kultur og deres bruk av selskinn som basis for kunsthåndverk og brukskunst har inspirert Anne Sæland til å undersøke egen nordisk identitet. Inuittene bruker råmaterialet selskinn i kombinasjon med utsøkte perlebroderier og sterke farger.

Som billedkunstner har Anne Sæland funnet sin egen uttrykksform ved å ta i bruk selskinn og perlebroderi i harmoniske billedkomposisjoner. Utgangspunktet hennes for å kombinere perler og skinn var et ønske om å utforske relasjonen mellom skinn som natur og glassperler som et kulturproduktet. Hennes arbeidsmetode har ført henne fra det strengt repeterende til det undersøkende eksperimenterende. Forstått inn i en nordisk og arktisk virkelighet får selve materialet en ny dimensjon og en ny mening. For leser vi materialet som en tekst, så er ikke bare selskinnets glans og taktile overflate viktig. Da er det ikke bare de formalestetiske virkningene som kommer fra lys og skygge, fra hardt og mykt som gjøres til gjenstand for lesingen. Da blir også spørsmål som hvor materialet kommer fra, viktig. Da er det sammenheng og relevans som gjøres til gjenstand for vår undersøkelse og fortolkning. Og da settes ikke bare estetiske, men også etiske spørsmål på agendaen. På denne måten kan vi si at Anne Sæland startet med å gjøre selskinn til et personlig uttrykk, og gjennom det fant hun sin særlige form for kunstpraksis. Etter 20 år har arbeidet ført henne i kontakt med en kollektiv kulturtradisjon hvor bearbeiding av naturmaterialet har gitt ny sammenheng til hennes personlige form for tekstil billedkunst.

Bergen i januar 2005
Jorunn Haakestad

Katalogforord - Wiik

Sonja Wiik: Til separatutstilling i Bergens Kunstforening 1996

Katalogforord / Preface av Sonja Wiik:

«DEN STRENGE FRODIGHET»

The virtue of the mind
Is that emotion
Which causes
To see

George Oppen
Wk-Ruter_MG_8163Anne Sæland er opptatt av flaten — den rene todimensjonale flate, ordnet i klare, rasjonelle mønstre. Slik føyer hun seg inn i en kunstnerisk tradisjon med aner tilbake til ungrenessansen. På samme måte som Piero della Francesca bygger hun opp de tekstile bildene sine ved hjelp av et spill av horisonter og vertikaler. Ikke i form av tynne linjer — snarere som remser av ulike materialer. Men likefullt aner vi en tyngdekraft mot visse grunnleggende former — mot de figurasjonene som renessansens kunstnere, med utgangspunkt i antikken, mente alt annet var bygget opp av. Mondrian delte denne oppfatningen og oversatte den til et moderne formspråk, hvor den sansbare virkelighet var abstrahert bort og bare grunnformene sto tilbake. Disse grunnformene finner vi også hos Anne Sæland.

Og likevel er det ingen mondriansk verden vi trer inn i, for Sæland har nok funnet inn til grunnformene, men hun gir dem en stofflighet og dermed en konkret materialitet som er fjernt fra Mondrian. Vi møter ikke bare ull i alle former —så typisk for den norske tekstilen — men også ulike typer skinn. Selen er så og si tilstede, brettet ut som overflate. Kanskje er det primært de tekstile kvalitetene hun er ute etter i skinnenes og tekstilenes flater, slik vi finner dem i hårenes mange fargesjatteringer og i deres evne til å reflektere lyset på ulike måter. Og ikke minst i de ofte minimale, men betydningsfulle endringene som inntrer når det ene skinnet blir satt opp mot det andre, eller får en dus og myk nabo av ull. Denne jakten på tekstile kvaliteter er en arv fra 60-årene — fra en tid hvor det var viktig å få frem at tekstil ikke var et vevet maleri, men hadde sine helt ut egne estetiske virkemidler, knyttet til materiale og teknikk.

I dag trenger ikke lenger tekstilkunstnerne å hevde sin egenart, derfor er de tekstile kvalitetene bare ett av mange virkemidler. Men det er så avgjort et virkemiddel hos Anne Sæland — det er bare ikke det eneste. For ved å trekke inn gjenkjennelige materialer som skinn av identifiserbare dyr, får teppene hennes collagens karakter — og som collagen er de ladet med assosiasjoner. Ikke først og fremst ved at selskinn får oss til å tenke på selens liv og levned — det er vel ikke til å unngå — men ved at hun bygger opp bildene slik at stoff og materialer får spille ut alle sine muligheter, også til nye betydningsdannelser. Skjønt ikke bare stoff og materialer — også lyset er avgjørende. For lys kan hun få frem også av mørke flater — få det til å spille og gnistre nesten like levende som i det gullet hun av og til trekker inn som en effektfull kontrast. Det er gjennom dette møtet mellom lys og materiale at den sakrale stemning oppstår. En sakral stemning som er i slekt med det romantikken kalte det sublime — det som overskrider ordene og forestillingsevnen.

Nå er kontraster ikke bare et virkemiddel innenfor de enkelte teppene, vi finner dem også mellom de teppene hun lager. Slik beveger hun seg fra det opphøyede til det høyst jordiske. Som når hun spiller på optiske effekter som er egnet til å forvirre persepsjonen. I ett av teppene lar hun et rutenett av rødlige nyanser møte en bunn av filt med like mange gråvalører — det skaper ikke bare romvirkninger, men også vibrasjoner, for tråklestingene aktiviserer den røde fargen og gjør den levende. Andre ganger klipper hun opp maskinstrikket koftemateriale og setter dem sammen igjen på helt andre måter enn stoffet skulle tilsi. Det er hva danskene vil kalle travesti over en gammel norsk tradisjon, og det er det vel også når hun frekt setter sammen brokadetøy og tråklesting. Men hun gjør ikke dette for å sjokkere, men for å få frem den følelsen eller opplevelsen som den amerikanske dikteren George Oppen har kalt the virtue of the mind — for den gjør oss seende. Og det vi ser er ikke bare den ytre virkelighet — selskinnet og koften — men en ny virkelighet som er fremkommet gjennom møtet mellom en rekke tekstile materialer som vi ellers holder langt fra hverandre. I hverdagen, men ikke i kunsten, for den er ikke forpliktet til å følge våre selvlagde lover og regler. Det er derfor den «causes us to see»

Sonja Wiik
1996